Dersom virksomheten helt eller delvis består av pakkereiser må foretaket/selskapet være medlem – i utgangspunktet uavhengig av om dette er salg mot private eller næringsdrivende.

Pakkereiseloven § 1. Virkeområde:

“Loven gjelder for pakkereiser​ som næringsdrivende​ tilbyr for salg eller selger til reisende,​ og for sammensatte reisearrangementer​ som næringsdrivende formidler til reisende.​ Loven gjelder også for næringsdrivende​ som ikke er etablert i riket, men som retter sin virksomhet etter første punktum mot reisende i riket.”

1. Arrangøren må levere inn søknad med følgende dokumentasjon:
   • Egenerklæringsskjema
     1. Budsjettert omsetning – herunder for høysesong(er)
     2. Beskrivelse av pakkereisene/ reiseprogrammene og reisetjenestene som tilbys
     3. Opplysninger om betalingsprosedyrer
        • betaling av depositum (gjennomsnittlig størrelse og gjennomsnittlig antall dager før avreise)
        • gjennomsnittlig antall dager mellom siste innbetaling og avreise
     4. Bekreftelse fra styrets leder/daglig leder på opplysninger som er gitt i egenerklæringsskjemaet
   • Firmaattest
   • Redegjørelse for foretakets økonomiske forhold, egenkapital og kort- og langsiktig finansiering
2. Reisegarantifondet fatter vedtak om reisegaranti og gebyrnivå
3. Arrangøren stiller reisegaranti via garantierklæring eller pantsettelseserklæring, og betaler årsgebyret til Reisegarantifondet
4. Reisegarantifondet bekrefter medlemskap etter at både årsgebyr er innbetalt og garantidokumentet er mottatt i original ved vårt kontor i Oslo

Vi presiserer: Før arrangøren har mottatt bekreftelse på medlemskap fra Reisegarantifondet, har arrangøren ikke anledning til verken å markedsføre, selge, yte eller formidle pakkereiser.

Utgangspunktet

Utgangspunktet er at pakkereiseloven gjelder for både reiser inngått med forbrukere og reiser inngått med næringsdrivende. 

Næringsdrivende er definert i pakkereiseloven § 8 bokstav e) som en

«fysisk eller juridisk person som i forbindelse med avtaler som omfattes av denne loven, handler for formål som faller innenfor vedkommendes nærings- eller yrkesvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne».

Definisjonen av «næringsdrivende» gjennomfører innholdsmessig definisjonen i direktiv (EU) 2015/2302 artikkel 3 nr. 7, samtidig som den gjenspeiler andre definisjoner av næringsdrivende i norsk rett.

Pakkereiseloven gjelder altså for reiser kjøpt av næringsdrivende.

Det finnes derimot et unntak når pakkereisen kjøpes “på grunnlag av en generell avtale mellom næringsdrivende om kjøp av forretningsreiser”, jf. pakkereiseloven § 2 bokstav c.

Unntaket om generelle avtale for forretningsreiser

Hvis en pakkereise kjøpes på grunnlag av en generell avtale om forretningsreiser, faller den utenfor lovens virkeområde, og det kreves da normalt ikke reisegaranti for disse reisene. Det er altså ikke avgjørende at kunden er en bedrift; det som betyr noe er om salget skjer på grunnlag av en slik generell avtale.  

Et viktig poeng er at dette unntaket skiller mellom to ulike avtaler:

1) en generell avtale, og

2) den konkrete pakkereiseavtalen (som inngås for hver enkelt pakkereise).

Ordlyden «generell avtale» er ment å favne flere typer avtaleforhold og omfatter også rammeavtaler. Det karakteristiske for generelle avtaler er at de gjelder fremtidige kjøp av reisearrangementer fra en bestemt leverandør, til forskjell fra kjøp av en konkret reise.

At kjøp av en pakkereise skjer «på grunnlag av» en generell avtale betyr at før kjøpet av selve pakkereisen, er det inngått en generell avtale mellom den næringsdrivende og arrangøren som gjelder kjøp av fremtidige reiser.

Ved kjøp av den konkrete pakkereisen vil den næringsdrivende handle i samsvar med den generelle avtalen når den velger å kjøpe sin forretningsreise hos arrangøren. Den konkrete pakkereiseavtalen som gjelder kjøp av reise, trenger ikke benevne den generelle avtalen mellom partene; det er tilstrekkelig at den konkrete pakkereiseavtalen angir at kjøpet gjelder en forretningsreise.

Stegene er altså at det først inngås en generell avtale mellom arrangøren og den næringsdrivende og at det deretter inngås konkrete pakkereiseavtaler for de spesifikke reisene.

For å kunne bygge på dette unntaket bør det gå tydelig frem av den generelle avtalen at

1. de fremtidige forretningsreisene er uten reisegaranti/konkursvern,
2. at den generelle avtalen gjelder for en lengre tidsperiode (f.eks. at den gjelder for flere år eller frem til en dato minst ett år frem i tid), og
3. at den gjelder flere reiser.

Av hensyn til de reisende er fondets veiledning at disse tre punktene også bør fremgå av den konkrete pakkereiseavtalen (f.eks. i salgsbetingelser, faktura og eventuelle ordrebekreftelser).